Som Menneskene Elsker Salt

Han kalte således til seg alle tre og spurte hver og en av dem hvor mye de elsket ham.

”Kjæreste pappa!” svarte den eldste. ” Jeg elsker deg som jeg elsker mine øyne og mitt hjerte. Jeg elsker deg høyere enn selve friheten og mer enn ord kan uttrykke. Ingen datter kan elske sin far mer enn jeg elsker deg.”

Den gamle kongen ble svært fornøyd da han hørte dette.

Den mellomste datteren sa: ”Jeg elsker deg mer enn jeg elsker solens lys. Jeg elsker deg høyere enn himmelen og over alt på jorden. Jeg kan ikke elske noen eller noen ting så mye som jeg elsker deg.”

Også med dette svaret ble den gamle kongen svært fornøyd. Han vendte seg til slutt mot sin yngste datter og ba henne fortelle hvor mye hun elsket ham.

”Kjære far”, svarte hun. ”Jeg elsker deg like mye som menneskene elsker salt”.

Den gamle kongen blev bestyrtet da han hørte dette. ”Som salt!” ropte han. ”Du sier at du elsker meg som salt! Det enkleste krydderet i hele mitt rike! Om du i det minste hadde sagt safran, som er kostbart eller sukker som er søtt! Men salt! Det er jo det samme som å si at du ikke elsker meg i det hele tatt!”

Forbannet kastet kongen den yngste datteren på porten og forbød henne noensinne å vise seg framfor hans ansikt igjen. Han utpekte den eldste datteren til sin arving, hvorpå den mellomste ble fly forbannet og stakk til sjøs og ble piratdronning.

Den yngste datteren vandret bedrøvet i vei. Da hun hadde gått i mange dager, kom hun fram til et annet slott. Hun fikk med en gang ansettelse i kjøkkenet og snart hadde ryktet om hennes dyktighet nådd den unge kongens ører, og hun ble utnevnt til sjefskokk. Etter en tid giftet den unge kongen seg og bryllupet ble feiret med en fantastisk fest som varte i tre dager. Selvsagt var de omliggende kongerikenes regenter innbedt, og den gamle kongen kom dit. Den yngste datteren passet da på at maten hennes far fikk å spise, ikke inneholdt noe salt.  Den ene formidable retten etter den andre ble servert og alle gjestene priste matens fortreflighet. Alle unntatt den gamle kongen, som knapt kunne få ned en bit. Bitene vokste i munnen på ham, og på tross av at maten så lekker ut, var den på det nærmeste uspiselig. Til slutt holdt han ikke ut lengre og kalte til seg kokken. ”Hva har du gjort med min mat?” ropte han. ”Den smaker ingen ting i det hele tatt! Alt ser fantastisk ut, men det smaker som snøslaps og støvdotter! Hvor mye jeg enn tygger, kjenner jeg ingen smak, og hvor mye jeg enn svelger ned, kjennes det ikke som om jeg blir mett!” 

Kjære far”, svarte hun kongen da, ”du forviste meg fra ditt hus da jeg sa til deg at jeg elsket deg som menneskene elsker salt. Derfor har jeg ikke hatt noe salt i den maten du har fått å spise. Like meningsløst som dette festmåltidet er uten salt, like meningsløst kjennes mitt liv når jeg ikke får leve i din nærhet.”

Da kjente den gamle kongen igjen sin yngste datter. Først nå da han hadde spist et måltid uten salt, innså han hvor viktig det var med salt, og først nå kunne han også forstå at hans yngste datter elsket ham minst like mye som begge de eldre søstrene. Han skammet seg da han innså hvor dumt han oppført seg og skrev straks om sitt testamente slik at den yngste datteren ble hans tronfølger. Siden gikk han av med pensjon så fort han kom tilbake. Hans datter ble enn bra dronning som regjerte med vishet og omsorg i mange, mange lykkelige år.